Visninger: 62

Disse ordene skrives ifra ei enkel jakthytte på Island på en sen lørdagskveld. Utsikten over til skylaget,snetoppene oppe i fjellsidene og det irrgrønne gresset vet foten av fjellet der vannet renner gjennom dalen er til å miste pusten av…

Her, til dette stedet har vi altså reist for å tilbringe tid med en dame med et kall… Et kall fra Gud selv om å forlate alt og vinne sjeler i dette vakre landet.  Denne damen har hatt en lang vandring og en lang tid med forberedelser, uten først å vite at det var her Gud ville ha henne – men nå er hun altså her – og vi har reist for å tilbringe tid her. For å be, samtale, spise sammen, le og gråte sammen…rett og slett være sammen.

Vi ankom sent på ettermiddagen og satte oss inn i leiebilen for å kjøre ut til huttiheita men varierende GPS signaler og vanvittig utsikt i endel timer før nattemørket ankom. Med noen småstopper  kunne vi tilslutt møte denne damen, sittende ved en avkjørsel, oppå en firhjuling, klar til å vise vei det siste stykket.

Etter nærmere åtte timer bak rattet, med en klokke som nærmet seg tre på natta (fem norsk tid) sto senga klar og søvnen fikk omsider den oppmerksomheten som den hadde krevd i noen timer.

Velkommen til Gunhilds verden… !

Dagen som fulgte ble fyllt med gjensynsglede, varmt bad i «Hotpotten», opplasting i matbutikken og en aften med bønn og varme klemmer.

Tenk at Jesus har ført meg til Island… ! Skal du ikke preike ? sier folk. Hvorfor i alle dager reiser du dit? Er det en konferanse ? Nei…dette er større, viktigere, mer livsforvandlende enn noe som kan settes ord på. Vi har kommet for å velsigne ett enkeltmenneske som har mottatt et hellig kall fra himmelens Herre.

I dag, altså dag to, ble det bestemt at Gunhild og jeg skulle med firhjulingen til et helt unikt sted. Herren hadde sagt det, og vi lød direksjonen. Det ble en lang og humpete vei oppover i landskapet også var vi der….

I det vi gikk av kjøretøyet og nærmet oss bestemmelsesstedet ble det vanskelig å puste normalt. En kjente på følelsen av Hellighet og at knærne ville gi etter i dette mektige og majestetiske nærværet.

Herren var allerede der og ventet på oss…

I det jeg gikk bortover kunne jeg kjenne det i magen, brystet, ansiktet, bena..Noen lyse sommerfugler flagret plutselig rett forbi ansiktet mitt og vinden rusket i håret og kjentes ut som om den kom fra alle kanter….og Herrens stille stemme talte i mitt indre..

«Hvor var dette?» Tenker du kanskje – det er ikke viktig. Det viktige er at vi reiste på tiltalen og opplevde at Guds Hellige nærvær var så massivt, rent og vakkert og tok nesten pusten fra en..

Tenk at Himmelens Herren velger seg tid og sted for å la oss få et glimt av hans majestet. er sto vi da, Gunhild og jeg, og ord ble egentlig overflødige. Veien videre..? Tja vet ikke ! Har ikke tenkt å analysere. Har ikke tenkt å akkedere – bare vite at, i et sterkt og vakkert øyeblikk ble jeg invitert inn i dimensjonene av Guds nærvær og sanksjon av et menneskes kall til Island…

Selv ligger kallet mitt til moderlandet mitt, Norge i første omgang, og så får ting komme som de vil. Alt jeg behøver er mer av dette Hellige nærværet der Den Hellige rusker meg i håret og sier ;» Jeg er HER, ser du det ikke, kjenner du det ikke?»  Hvorpå jeg kan kjenne gleden spre seg bare fordi Han som ER – gir seg tilkjenne med sitt tunge, dype nærvær.

Jeg er med på en reise inn i fremtiden ved å komme hit. En fremtid som inneholder langt mer enn jeg kan fatte.

Og enda er det flere dager før jeg skal hjem… !