Visninger: 226

Så befinner jeg meg på flyplassen igjen. Enda en ny flyplass, enda flere nye ting å forholde meg til. Og jeg lærer.

Jeg blir alltid småstressa i dette med å komme igjennom sikkerhetskontrollen, lurer på om alle egentlig blir det, uansett ?   En sluses igjennom og føler som om en enda en gang har vunnet et eller annet, seier! Og så prøver en  på den andre siden å få med med seg alle løse deler videre til «gaten» Det har blitt svært mange flyturer i løpet av de siste årene i inn og utland , men en blir liksom aldri hel trygg på disse slusegreiene. En har jo ikke noe å skjule, men føler seg alikevel som delvis kriminell på et vis.

 

– Gate 23 er altså destinasjonen  og her står jeg da , trøtt , men så fornøyd etter en opplevelsesrik helg på oppdrag fra himmelen.

Jeg fløy opp på fredag – destinasjon Bardufoss. For meg enda en ny flyplass.  Målet var Finnsnes. Min gode kollega sto og ventet med bilen på utsiden, og hun var influensasyk. Vi lar ikke sånt stoppe oss ! Klemmen ble mere sånn på avstand , men stemningen var upåklagelig imellom hosteriene.

Det er mye jeg kune skrive om ;utsikten, overnattingen og alt rundt, men jeg hopper rett til møtet på kvelden.

Jeg har vær der en gang før, men det er noen år siden. En vet aldri helt hva som venter en på en sånn reise, og sist var det ikke så mange som fylte opp stolene.  Denne gangen var det annerledes. Stolene fyltes opp og folk hadde kjørt langt for å få dette med seg. «Har sett deg på tv!»  «Måtte bare komme.» » Vi har ventet på deg i to år..!»

Slike kommentarer setter spor. Kanskje jeg ikke skal være så sær i forhold til disse tv innbydelsene?  Vel, dette var visst en tanke i et sidespor.

Men det ble et sterkt møte!  Jesus var der og folk ble berørt av hans kjærlighet. Helbredelser er det normale, også her. Og rapportene etterpå (via meldinger) forteller meg at angst har forsvunnet, energi har kommet tilbake, Slagskader er redusert og så mye mer.

Jeg sier som Jørn Strand sa en gang ; Er det rart at jeg er glad ??

Ferden videre på lørdag skulle bringe oss til Tromsø og som sjåfør, men god lovsang i bilen, gikk tiden fort.   Nytt sted, nye ansikter, nytt lokale. Her må en våre forberedt på det meste.  Vi ble møtt at duften fra kjøkkenet. Gryterett sto nesten klar og vi fikk gode samtaler rundt god mat.  Lederskapet der har ikke vært der så lenge, men du verden som de skinner av Jesus.  Disse er en del at de såkalte «Frie venner» (De frie evangeliske forsamlinger heter det vel?)  Og lokalet bærer navnet Ebenezer. Forøvrig et sted med en helt utrolig historie.  Lederparet har ordnet og satt lokalene i stand og Id og jeg fikk utdelt hvert vårt lille kryp inn på hver side av plattformen. Akkurat plass til en seng, ei lampe og en koffert på snei. Ganske så perfekt egentlig.

Møtene ble flotte!

Vi hadde møte lørdag kveld og på Søndag kveld og folk kom fra fjern og nært. Smil og latter, dypt alvor og mange i forbønnskø. Og Jesus rørte sterkt ved mange. Detaljene regner jeg med at de berørte selv vil vitne om. Men den gleden jeg fikk se i ansiktene setter enda flere dype spor.

Så , en nydelig ting jeg vil dele med deg til slutt ;  Gud har virkelig kontroll på alle omstendigheter.

En kar fra et annet sted i landet, har nylig tatt imot Jesus ganske så radikalt. Men hadde enda ikke møtt og snakket med noen sånn face to face . Han ble akutt syk, og innlagt på sykehuset i isolat.  Langt hjemmefra og kun med kontakt via nett og telefon.  Hun som har fått følge han til tro, forteller meg dette. Og gjett hvilket sykehus han var på? Det har du kanskje allerede gjettet.  UNN Tromsø!

Tilfeldighet ? Åh neida. Jeg, som aldri har vær i denne byen, er sendt opp i et annet ærend – eller var det kanskje dette som egentlig var oppdraget ?  Guds omsorg for den ene er så unik og sterk!

På mirakuløst vis ble han overført fra isolat til et to manns rom. Når jeg ankommer er han «tilfeldighvis» alene , og vi får snakke og jeg får be for ham før de tar han med seg til røntgen.

Jeg blir sittende nede i sykehuskafeteriaen  med gledestårer i øynene og så salig som bare en som kjenner Hellig Ånd på dypet  kan være. Jeg har fått se inn i øynene på en ny skapning… en nyfrelst. Det er det vakreste og helligste som finns.  Kjenner det blir altfor sterkt å skrive om. Får jo lyst til å rope høyt!  Hjertet jubler fortsatt ihvertfall.  De øynene vil følge meg lenge.   Tenk at Jesus sendte meg opp hit, for den ene!  Og det var nettopp jeg som fikk æren.

Ja, jeg fryder meg!

Det har vi alle grunn til, for Gud er god – hele tia!

Neste stopp om noen få dager er Mosjøen. Og om jeg har forventning til Herren ?

Jepp! Ja! Selvfølgelig !  For jeg vet hvem jeg tror på, og Han er levende og virksom i dag.

«Tro meg!» er ordene han sa. Våg å tro ham.    

SBJ