Uventede lærpenger

Det er måten du ser på som avgjør hva du egentlig ser.

I Bibelen spør Gud ; hva ser du ? Og ofte ser vi ting gjennom våre egne begrensninger og våre oppfatninger av situasjoner.

Jeg har lyst til å dele med deg noe som fant sted i San Diego i går.( Jeg skriver dette når jeg befinner meg nettopp her)

Vi hadde hatt en flott formiddag i Guds nærvær og nå var vi ute på vift. Vi sa bare ; Jesus led oss til det du vil at vi skal se og oppleve denne dagen. Og det gjorde han så visst !

Vi svingte inn på en parkeringsplass som (merkelig nok) ikke var opptatt. Og ser….  En statue av Jesus som bærer korset og en kvinne som kneler ned og ser opp på ham med et klede i hendene.  Hun ser opp i ansiktet hans og han møter blikket hennes.

Vi tumler oss ut av bilen, fullstendig dratt imot denne statuen og min venninde faller på kne og blir overveldet av nærværet i det Herren forsøker å vise oss. Jeg tar meg selv i å tenke; han så ikke sånn ut altfor pen i klærne, ikke et tegn på lidelsene han hadde gjennomgått, ser ikke engan sliten ut og denne dama ? – Hjernen min scannet arkivet av alt jeg har lært, hvem var dama ? På skiltet sto det Veronica. Hjernen min scannet igjen – hvem i alle dager er Veronica?

Min teologiske hjerne var i høyspenn. Hva er dette for et sted ? Er det katolsk? Varsellampene slo seg på – min måte å se ting på holdt nesten på å spolere det vakre som nå utfoldet seg.

 Jeg tok noen bilder . Jeg hadde en klar følelse av at dette var noe viktig, samtidig som det var et hellig øyeblikk. Jesus hadde noe mektig å forklare meg.

Jeg hørte min knelende venninde gråte og si ; du må knele! Du kan ikke se det jeg ser uten at du kommer ned på dine knær, bøyer deg ned, for å se opp! Og i det jeg tok av mine stolte briller av oppfatninger, og knelte ned fikk jeg se det som hadde vært der hele tiden. Hans ansikt i kledet som var i hendene på den knelende kvinnen. Hna gav seg selv til henne. Han gav seg selv for hver den som er villig til å bøye seg ned og se opp til Ham.

Nesten skamfull over mine egne begrensninger kjente jeg på en dyp takknemlighet til en tålmodig Frelser som tar meg i hånden og viser meg sine hemmeligheter på tross av. 

Det vakre med det hele er hvordan Han leder oss om vi lar han få lov til det. Til nye åpenbaringer til de vakreste øyeblikk.. vi satte oss på en benk der for å summe oss, og så at det kom et ektepar gående opp til statuen. De sto der og tittet på den og min venninde gikk bort og sa ; Det er noe det må se her, men det er ikke mulig å se det uten at dere kneler. Og hun pekte på kledet i hendene på kvinnen. Men de var ikke villig til å bøye seg ned for å se. De var bare der for å se på denne statuen som en bekjent hadde laget. Fin kunst…

Hvor ofte er det ikke at folk forsøker å vise oss noe mer, og vi går glipp av det på grunn av vår stolthet, arroganse og uvillighet til å bøye oss for ny åpenbaring.

Hva ser du..? Hvordan ser du ? Du vil alltid finne Ham om du ser etter ham.

Jeg lærte en viktig ting denne dagen. Hvor fort gjort det er å surre seg inn i denne gjørma av analysering og forutinntatthet og religiøsitet – og gå glipp av det Gud forsøker å vise meg på så underfullt vis.

Jeg lærer fortsatt – walking with Jesus.

SBJ

 

 

2019-08-15T16:43:10+00:00

Leave A Comment